Nasjonalbiblioteket har lenge hatt på plass digitaliseringsløyper for eget lydmateriale og enkelte eksterne leveringer. Høsten 2020 ble egen digitaliseringsløype for ABM-materiale satt i produksjon.

Vi digitaliserer i bevaringsformatet wave, men genererer også bruksfiler i mp4. Begge filtyper er tilgjengelig ved utlevering.

Vi har kunnskap og utstyr for digitalisering av de aller fleste lydformater.

Magnetbånd

Magnetbånd har vært i bruk i Norge siden 1930-tallet og spenner over en lang rekke formater. Felles for dem alle er en stor sårbarhet. Både i forhold til båndenes fysiske tilstand, men også sett opp mot tilgjengeligheten på avspillingsutstyr. Båndene i seg selv er bygd opp av back-coating, base, og et magnetisk belegg. Alle disse delene har vist seg å kunne utvikle problemer over tid.

I hovedsak finnes det to typer magnetbåndformat. Det ene er bånd som sitter på åpne spoler, og som ofte omtales som spolebånd. Disse kan variere i bredde fra 1/8 tomme til 2 tommer. Den andre hovedgruppen er bånd i lukkede kassetter. I lukkede kassetter vil en i tillegg til faktorer ved båndet også få faktorer i selve kassetthusene. Det er i dag ikke uvanlig at kassetthusene må byttes før digitalisering. 

Fra 1980-tallet er også digitale magnetbånd vanlige i Norge. Disse er trolig blant de mest sårbare formatene vi har i dag. Det mest vanlige digitale formatet er her kassettformatet DAT.  

Gjennom bruk av egne avspillere, eller egne adaptere var det vanlig å ta opp digital lyd også på videobånd. Disse har mange av de samme svakhetene som DAT-formatet. Video-formater ofte benyttet til digitale lydopptak er Betamax, U-matic og hi-8 (8mm), samt VHS.

Digitale bånd på åpne spoler eksisterer også i et mindre omfang. Disse var i stor grad kun benyttet av den profesjonelle musikkindustrien.

Mekaniske formater

Plater og fonografsylindre har lagret innholdet i mekaniske riller. Den største sårbarheten ligger her i det materialet som den aktuelle platen eller sylinderen er laget av. Under gode lagringsforhold er det flere materialtyper som har vist seg bestandige, slik som shellac og vinyl. Spesielt opptak på lakkplater og voks har vist en større sårbarhet. Disse har også en større andel av unikt materiale. Spesielt i den tidlige fasen ble flere produksjoner duplisert i svært få antall, noe som gjør at et aktuelt eksemplar godt kan være det eneste gjenværende. Fonografsylindre og de eldste platene bør derfor behandles som unike.

Digitale diskformat

De kommersielle CD platene regnes i dag å være av en mindre sårbarhet ved korrekt lagring. Rundt plater for opptak, som CD-R, er mye uvisst. Man opererer med forventet livslengde på alt fra 20-100 år. De mest utsatte platene er de omskrivbare platene CD-RW, DVD-RW, DVD+RW og DVD-RAM. I tillegg finnes en rekke mindre digitale formater på for eksempel MO-disketter eller MiniDisc. Sårbarheten til disse formatene er spesielt knyttet til knapphet på fungerende avspillingsutstyr.    

Risikovurdering

Prioritering for bevaring inkluderer vanligvis en vurdering av både innholdets verdi og materialets fysiske forhold. En vurdering av innholdets verdi innebærer ofte en nøye evaluering av dybden og bredden av dokumentasjon som er tatt vare på sammen med materiale. Rundt innholdet vil et spekter kunne skisseres mellom unikt materiale med kjent opphav på den ene siden, og kopier av innhold som er mer lett tilgjengelig på den andre siden.

En vurdering rundt materialets fysiske forhold krever en analyse av risiko, inkludert nivå av kjent degradering eller forventet degradering basert på dets spesifikke format, lagringshistorikk eller nåværende tilstand. Sårbarheten ut fra materialets format er dermed bare en faktor i en rekke. Et forhold som kompliserer dette ytterligere er tilgjengeligheten på avspillingsutstyr for ulike formater.