Når det kommer til digitaliseringsløyper deler vi fotografisk materiale inn i to hovedgrupper; refleksivt og transparent materiale. Innenfor hver hovedgruppe har vi ulike digitaliseringsmetoder og løyper. Det som avgjør hvilken løype og metode som velges for å digitalisere en fotosamling påvirkes av blant annet format, mengde og tilstand. Vi etterstreber å velge digitaliseringsmetode, utstyr og verktøy som oppnår en mest mulig effektiv digitalisering med tilfredsstillende bevaringskvalitet.
Refleksivt materiale
Refleksivt materiale digitaliseres enten med kamerabaserte oppsett, eller hvis materialets tilstand tillater det, med høykvalitets dokumentskannere. Dokumentskannere er svært effektive og kan digitalisere både for- og bakside i tilfredsstillende kvalitet, svært raskt. Men de har begrensete muligheter for såkalt overskann. Refleksivt materiale digitaliseres i en oppløsning på minimum 400 ppi med en bit dybde på 8.
Transparent materiale
Transparent materiale gjennomlyses og avfotograferes med kamerabaserte løsninger. Så langt tilstanden tillater det kjøres all 135- og 120-film gjennom automatiserte fremtrekk, mens glassplater, bladfilm og dias må håndteres manuelt. Automatisert fremtrekk begrenser muligheten for overskann, men åpner opp for å digitalisere store samlinger raskt og effektivt i svært god kvalitet. Transparent materiale digitaliseres fortrinnsvis med så høy oppløsning som kameraløsningen tillater. Eksempelvis digitaliseres 135- og 120-film ofte i minimum 3500 ppi med en bit dybde på 16.
Bevarings- og visningsfil
For alt fotografisk materiale som digitaliseres produseres det en bevaringsfil som går inn i Nasjonalbibliotekets digitale langtidsbevaring. I tillegg produseres det en visningskopi. Mens bevaringsfila er en autentisk og uberørt digital gjengivelse av objektenes uttrykk, er visningskopien en digitalt fremkalt og etterbehandlet variant av bevaringseksemplaret. Unntaket er refleksivt materiale der bevaringsfila og visningskopien er tilnærmet lik uttrykksmessig, og etterbehandles ikke.
For det transparente materialet vi digitaliserer fremkaller og etterbehandler vi som oftest visningskopiene med automatiserte verktøy. Disse inverterer, forbedrer dynamikk og korrigerer farger raskt og svært effektivt.
Bevaringsfila lagres i tre eksemplar som høybit TIFF-fil i Nasjonalbibliotekets digitale sikringsmagasin, mens de originale objektene kan tilbys lagret i hvilende klimaarkiv etter digitalisering.
Kvalitetssikring
Digitaliseringsutstyr testes jevnlig for å sikre at det fungerer best mulig. Referansebilder analyseres og evalueres i egen programvare, og variabler som toneskala, støy, fargegjengivelse, hvitbalanse, oppløsning og optisk kvalitet tolkes i henhold til FADGIs retningslinjer. Det sikrer at våre kamera- og skannerløsninger oppnår til enhver tid ønsket bildekvalitet. Det utføres også daglige stikkprøvekontroller av digitalisert materiale før det sendes til bevaring.